Fosen - en adelsbastion nesten u/sjøleiende bønder

Publisert av John Ola Selbekk den 30.09.23. Oppdatert 19.12.23.
 

Fosen – en adelsbastion nesten uten sjøleiende bønder

Det er to påfallende trekk ved Fosen når det gjelder eiendomsforholda på 1500- og 1600-tallet. Det ene er at adelen gjorde seg så sterkt gjeldende, og det andre er at det nesten ikke fantes sjøleiende bønder her. I 1661 hadde Fosen 91,7 % av alt adelsgods i Trøndelag, samtidig som bare 0,8 % av jorda i Fosen var på bøndenes hender (Audun Dybdahl). Nesten alle bøndene i Fosen var leilendinger.

Det er nærliggende å tenke at disse forholda hang sammen. Det gjorde de ikke. De hadde hvert sitt opphav.

Leilendingsvesenet var fullt gjennomført i Fosen allerede før reformasjonen. Leilendingsvesenet hadde ei rot heilt tilbake til kongenes beslaglegging av gods under rikssamlinga, men hovedrota til leilendingsvesenet var opphopinga av gods under kirka i katolsk mellomalder. Både fra krongodset, adelsgodset og bondegodset «lakk» det gods til kirka i form av sjelegaver, bøter eller anna, og der hopa det seg opp, bare unntaksvis gikk noe ut igjen. Til Reins kloster i Rissa kom det f.eks en stor adelig gave i 1479, da Ogmund Andersen Holk på Lauvøya i Åfjorden, gav gården til klosteret. Lauvøya var en gård på 3 spann.

Ved reformasjonen overtok kongen de svære bispe- og klostergodsa. Fra da av gikk lekkasjen andre vegen. Kongen brukte gods som betaling og belønning. En del gikk til adelen, men ved de store krongodssalga i 1660-åra og kirkesalga i 1720-åra gikk det meste til borgerlige godseiere.

Adelsbastion ble Fosen først ei tid etter reformasjonen. På 1600-tallet var det 4, eller i praksis 5, adelige setegårder i Fosen, med tilhørende gods (leilendingsgårder). Det var
Tøndel (Tynnøl) i nåværende Bjugn kommune,
Austrått og Storfosna i Ørland,
Holla i Hemne,
Reinsklosteret i Rissa.
Tøndel og Holla var avleggere av Austrått.


De adelige setegårdene i Fosen på 1600–1700-tallet.


Kart over området Brekstad–Austrått i 1800. Utsnitt av kart over Rissa kompanis område. Kartet er påtegna bygninger. For det meste er de sjablongaktige, men de mest kjente bygningene er gjengitt med en viss realisme. På dette utsnittet ser vi «Østerraad gaard» nede til høgre, med Austråttskogen bak, «Wæcklem Præs(te)gaard» og Veklem kirke oppe til venstre og «Giæst giver Sted Brækstad» nedafor. kartverket.no.

Men av de 4–5 adelige setegårdene på 1600-tallet var det bare Austrått som eksisterte før reformasjonen. Adelsfamilien på Austrått stod i ei særstilling blant adelen i Trøndelag, og familien dreiv storstilt godssamling i området omkring Austrått. Den første og største transaksjonen vi kjenner til, var da herrene på Austrått sikra seg omtrent heile Stjørna fra de kirkelige institusjonene i 1506. Austrått-godset ble en av de største godssamlingene i Trøndelag. Men godset til Reinsklosteret var større.

Tøndel, Storfosna og Holla ble etablert som setegårder i tiåra omkring 1600 og var gods av mer beskjedent omfang.

Reinsklosteret var hovedgård i et klosterlen som lå til lensherren i Trondheim fram til 1660, da det ble pantsatt og gikk over i privat eie. Men i praksis fungerte Reinsklosteret som en setegård med adelige rettigheter, bl.a med pliktarbeid fra leilendingene.


Kart som viser Tøndel gård i Bjugn, Nes gård og kirke, og bakerst Dypfest og Hellem. Tøndel gård ble herja av brann i 1792, og det er uvisst om de to sammenbygdebygningene som kartet viser, er gamle eller nye. Utsnitt av kartnover Rissa kompanis område fra 1800. kartverket.no.


Kart som viser Storfosna gård, der hovedbygningen
hadde to sidefløyer. Utsnitt av kart over Rissa kompanis
område fra 1800. kartverket.no.
 

Ny adelig godsstrategi. Bøndene var ikke glade for å bli leilendinger under adelige setegårder. Etter dansk mønster begynte nemlig de adelige eierne å pålegge leilendingene sine en rekke ytelser som andre godseiere ikke kunne kreve: pliktarbeid på setegården, fôring av dyr, levering av ved, frakting av varer og skyss av folk. Adelige godseiere hadde også domsmyndighet over sine leilendinger og husmenn. De innkasserte da bøteinntekter o.a., og domsmyndigheten bidro også til at de adelige eierne hadde bedre tak på undersåttene sine.

Et adelig gods var på mange måter en stat i staten, og den adelige godsstrategien skapte en ny klasse av bønder: leilendinger som ble behandla på linje med husmenn.

Adelsveldet gjorde seg ikke like sterkt gjeldende i hele Fosen. Hovedbastionen lå i gamle Ørland prestegjeld, en stor bastion lå også i Rissa, og en mindre bastion i Hemne. Bastionene hadde gårder rundt omkring. Frøya og norddelen av Hitra var det eneste større området som slapp helt unna.


Kart som viser «Reens Kloster gaard»
og Rein kirke i Rissa. Hovedbygningen ser
også her ut til å være en bygning med to
sidefløyer. Utsnitt av kart over Rissa
kompanis område fra 1800. kartverket.no.
 

Den gamle adelens tid er forbi. Omkring 1700 var det ute med den gamle adelen i Fosen. Setegårdene ble overtatt av borgerlige eller rang-adelige eiere, men ble i hovedsak drevet som før. Mye av adelspraksisen holdt seg 1700-tallet til endes, iallfall for Austrått og Storfosna, og falt bort først med salget av leilendingsgårdene, i hovedsak i første halvdel av 1800-tallet.

Fosens historie følger Fosen-adelens vekst og fall. 


Foto av Austrått fra omkring 1870. Slik så herregården ut i slutten av vår periode (1720–1860).Da var all adelig virksomhet opphørt og alt underliggende gods solgt. Bilde henta fra Andersen og Bratberg: Austrått (2011). 

Johan G Foss